Her ved Norsk Maritimt Museum finnes mennesker som kan de utroligste ting. En av dem heter Inger Marie Egenberg og hun har doktorgrad i tjære. De kunnskapene kommer godt med da en skal bygge en renessanse-båt.
På bildet ser dere John og Inger Marie i "arbeid".
Barcode6 er, som dere lesere allerede er kjent med, en båt hvor samtlige flater som ligger mot hverandre, og som skal være vanntette, er bearbeidet med øks (med noen ytterst få unntak). Det vil si at avsikten ikke er at båten skal bli tett ved hjelp av gode tilpasninger. I funnmaterialet finner vi, i suene, store sammenhengende kakestykker som består av tjære og dyrehår. Noe av tjæren er sannsynligvis applisert før bordet ble montert, for å holde dyrehårene på plass, men vi tror også at det er tilsatt tjære etter at båten er ferdig bordet.
Vi ser for oss at oppvarmet innkokt tjære blir hellt i suene, hvorpå den renner inn i sua, blir fanget opp av hårene, fyller ut lommer, og til slutt stivner.
For å gjennomføre denne siste operasjon trenger vi en tjære av riktig innkokningsgrad og riktig kvalitet, som blir passe seig når den er avkjølt uten at den blir rennende da sola steiker på båten.
Inger Marie sin forskning viser at tjære ikke bare er tjære. Det som kommer tidlig ut fra milen er noe ganske annerledes enn det som kommer senere. Det vil si at tjærens egenskaper varierer avhengig av når den rant ut fra milen.
Vi har nå fått hit 3 kanner tjære fra en mile som Inger Marie brente mens hun jobet på NIKU; en fra tidlig i prosessen, en midt i og en fra slutten. Disse tre produkter driver vi nå og koker for å se hvordan de forandrer seg. Fra hver og en av de tre tjærefraksjonene lager vi tre kok; en som kokes 60 min, en 90 min og en 120 min. Alt ved 190 grader.
Vi ser at tjæren som kommer tidlig fra mila blir vesentlig tykkere, ved innkokning, enn den som kommer senere. Den "tidige" tjæren som er kokt i 120 minutter er nesten hård som glass, mens de to "senere" fortsatt er mulige å røre rundt i.
Rapporterer på nytt da vi har kommit frem til noen konklusjoner.
